ABSTRACT EXPRESSIONISM
1940-1955
Abstrakt ekspresjonisme, også omtalt som New York-skolen, var en kunstnerisk bevegelse som dominerte amerikansk kunst i tiårene etter andre verdenskrig. Det var den første kunstretningen i USA som fikk internasjonal betydning, og den betydde det endelige skifte av sentrum i kunstverdenen på 1900-tallet, fra Paris til New York.
Betegnelsen abstrakt ekspresjonisme ble først brukt om Vasilij Kandinskijs malerier i 1919, men ble senere brukt for å beskrive arbeidene til en gruppe malere som arbeidet i New York på begynnelsen av 1940-tallet. Kunstnere som Jackson Pollock og Willem de Kooning produserte en ny type bilder, hvor interessen lå i å finne fram til et direkte og autentisk uttrykk på lerretet som kunne uttrykke kunstnerens indre følelser og underbevissthet. Som navnet angir, springer mange av ideene bak den abstrakte ekspresjonismen ut fra tankegods fra den europeiske ekspresjonismen, men også surrealismens vektlegging av spontan og automatisk kreativitet var et viktig utgangspunkt for bevegelsens kunstnere.
Termen «abstrakt ekspresjonisme» rommer flere og innbyrdes svært ulike stiler og type kunstnere, og flere av kunstnerne som falt inn under denne karakteristikken var verken spesielt abstrakte eller spesielt ekspresjonistiske. Action painting, American-style painting og color field var andre begreper som ble brukt for å beskrive denne kunsten.
Den abstrakte ekspresjonismen fikk sitt endelige gjennombrudd i 1951 med en stor utstilling på Museum of Modern Art i New York, kalt Abstract Painting and Sculpture in America.
Swiss International Style er en designstil som opprinnelig oppsto i Russland, Tyskland og Nederland i 1920 årene, men ble gjort populært i Sveits på 50 tallet. Den oppsto i perioden av den modernistiske bevegelsen. I denne designstilen er spesielt renhet, leselighet og objektivitet viktig for dette uttrykk. Det fokuserer også mye på asymmetri, følge grid og sette opp tekst og geometriske former på forskjellige måter og størrelser. Siden renhet og leselighet er essensielle faktorer i denne perioden gjorde det også at det ble mye bruk av sans serif fonter, f.eks. Akzidenz Grotesk, men siden fonten var fra 1894 var det designere som følte at det trengtes en oppgradering og under femtitallet ble da den kjente fonten Helvetica til.
En designer som preget denne perioden er Ernst Keller. Han ble i 1918 designlærer på Kunstgewerbeschule i Sveits. Hans måte å lære bort på var begynnelsen på gridsystemet som swiss designet er kjent for å bruke og hans fokus på typografi. Keller er i ettertid ble kjent som ”The father of Swiss design”.
En annen kjent designer fra denne stilperioden er Josef Müller-Brockmann. Han var en av Kellers studenter og begynte tidlig å fokusere på det gridbaserte designet. Müller-Brockmann ble senere lærer selv på samme skole som Keller. Senere åpnet han også sitt eget designfirma og hans design gjorde at Swiss designet spredde seg utenfor Europas grenser ved å starte opp magasinet Neue Grafik. Han har laget flere kjente plakater fra denne perioden og tillegg gitt ut egne designbøker.
Popart er et typisk amerikansk fenomen. Den engelske kritikeren Lawrence Alloway var den som først brukte begrepet popkunst, i 1958. De første kunstnerne var engelske. Eduardo Paolozzi, Richard Hamilton og David Hockney blir regnet som de mest innflytelsesrike av de engelske popkunstnerne.
Popart kunstnerene brukte upersonlig, ironi og parodi for å "uskadeliggjøre" den personlige symbolikk. De brukte også dynamiske og paradoksale bilder av amerikansk popkultur som kraftige, manipulerende symbolske enhetene som påvirker hele livsmønstre.
Pop art var både en utvidelse og en avvisning av dadaisme. 1950- og 60-tallet var preget av fremtidsoptimisme og økt velstand både i Europa og USA, og den nye livsstilen dette resulterte i ble et viktig utgangspunkt for popkunstnerne. Utover på 1960-tallet kom popkunsten til å bli en av de dominerende kunstretningene i USA, og sentrale popkunstnere som Andy Warhol, James Rosenquist og Roy Lichtenstein gjorde mange av sine viktigste arbeider i denne perioden.
Popkunstnerne brøt med modernismens fokus på mediespesifikkhet, og benyttet seg av et vidt repertoar av uttrykk og virkemidler, gjerne hentet fra massekulturen, som tegneserier, produktdesign og fjernsyn.
Peter Blake designet platecovere for Elvis Presley og The Beatles. Andy Warhol, som selv hadde bakgrunn fra reklameindustrien, produserte flere filmer, og også et album med rockegruppen The Velvet Underground. Han grunnla også mote- og livsstilsbladet Interview på 1970-tallet.
Graffiti, eller Moderne Graffiti, er ofte sett på som en del av hip hop kulturen som startet med subway graffiti fra Philiadelphia og New York Citys subwayer. Graffiti har lenge dukket opp på vegger, bygninger, toaletter, broer og togvogner. Det eldste eksempelet stammer helt tilbake til 1920-tallet av ”Bozo Texino”.
Dagens moderne graffiti er ofte laget med spray maling fra bokser. Det finnes varierte typer stiler, teknikker og ferdigheter blant dagens graffiti artister. Sjablong graffiti startet originalt på 1980-tallet og er laget ved å klippe ut former og design av en stivt materiale, som papp, for å forme et design eller bilde. Sjablongene blir plassert mot et ”lerret” og maling sprayes fort over. Akkurat denne teknikken er svært populær fordi den er kjapp og krever veldig lite tid. For Graffiti artister, har tid alltid vært en viktig faktor på grunn av den konstante trusselen fra politimyndighetene.
Street Art, og kalt Urban Kunst, Guerilla Kunst og Neo-Graffiti, er visuell kunst laget på offentlige lokasjoner, vanligvis utført utenfor de tradisjonelle kunst arenaene. Stilen ble populær tidlig på 80-tallet og har fortsatt siden. Man kan finne Street Art i form av sjablong graffiti, pålimte plakater, klistremerke kunst og gate installasjoner og skulpturer.
Artister innenfor denne stilarten bruker ofte offentligheten til å kommunisere direkte til sitt ”publikum”. Noen ganger presenterer artistene sosialt relevante tema eller problemer tilført med estetisk verdi for å tiltrekke oppmerksomhet for en sak som en form for provokasjon.
Street Art artister reiser ofte mellom land for å spre sine design, og flere har tiltrukket seg tilhengere, media og kunst-verdens oppmerksomhet og har gått inn for å arbeide i stiler som gjør deres arbeid kjent.
Deconstruction var en grafisk design-epoke som startet på 1960-tallet, der ikke-designere uvitende om regler for hvordan ting egentlig skal se ut begynte å lage grafisk design. De var ofte selv-lært, og de var veldig effektive i måten de skapte ting uten forarbeid. Dette var en epoke som gikk under post-modernismen.
I 1970-tallet og tidlig 1980-tall valgte grafisk designere som tidligere var assosiert med punk-rock og bryte alle regler og skape kaos i sitt design, som en nærmest demonstrasjon mot det profesjonelle grafiske designet. Jamie Reid var en nøkkelfigur i denne “demonstrasjonen”, og han har laget kjente produkter, som f.eks. Albumcoveret “God Save The Queen” til Sex Pistols.
Andre grafiske designere som utnyttet denne stil-epoken var David Carson, grafisk designer og art director til musikkmagasinet Ray Gun. I dette magasinet ser man tydelig at Carson hadde stor innflytelse fra Deconstruction-epoken. Magasinet ble først publisert på 90-tallet, og gjorde derfor Deconstruction “nytt” igjen og mange grafisk designere slengte seg på.
Bryting av reglene, følelsen av at alt bare er gjort i en fort fei, “stygg” typografi og rett og slett kaos er noe av det som kjennetegner Deconstruction.
Den psykedeliske bølgen startet i midten av 1960- tallet også kjent som hippie tiden og hadde effekt innen musikk, med også i populær kulturen, alt fra måten å kle seg til filosofi.
Farger spilte en sentral rolle og blir beskrevet som et fantasi-land av farger som ble inspirerte av nytenking, dop og hallusinasjoner. Man kombinerte gjerne skisseaktige tegninger med lyse farger, repetitive mønstre og fotografiske teksturer. Det nærmeste som er tradisjonelt psykedelisk kunst er å kombinere ulike sterke og levende farger som du normalt ikke ville tenkt på å sette sammen på en slik måte. Navnet ”Psychadelic” refererer til stoffer som var populært blant unge på den tiden, gjerne LSD.
Forhistorie til epoken:
Bakgrunnen for å starte denne epoken var ”The baby boom” etter andre verdenskrig, og da disse etterkrigsbarna ble ungdom begynte de å stille spørsmål ved den konservative kulturen og politiske normer. De ønsker å skape et samfunn som var fri fra diskriminering.
Designere:
Designere som var viktig i denne perioden var blant annet Wes Wilson og Victor Moscoso. Wes oppfant en stil som nå er et synonym for denne psykedeliske perioden. Han er spesielt kjent for at bokstavene skulle se ut som de smeltet, som vist på bildet på skjermen.
Victor var formelt utdannet grafiske designer og brukte vibrerende farger for å skape en psykedelisk effekt.
New wave som på norsk blir oversatt til (ny bølge) er en musikkretning med en rekke ulike uttrykksformer som er inspirert av punken som kom før, men at de samtidig hadde flere inspirasjonskilder. For og si det enkelt så er New Wave er ein rockesjanger som oppstod seint i 1970-årene og i 1980-årene. New wave oppstod fra pønkrock som en reaksjon mot popmusikken i 1970-årene.
New Wave nytta element fra rock and roll, elektronisk/eksperimentell musikk, ska, reggae, powerpop, mod, disco og funk. Typiske trekk til new wave var at de hadde mer avanserte tekster og/eller hadde en noe glattere produksjon. Ordet punk kommer fra engelsk som en nedsettende betegnelse og betyr «søppel».
Ordet punk blir ofte fonetisk fornorsket til pønk. Punk eller pønk som motefenomen og subkultur blant ungdom oppstod i forbindelse med den rå og opprørske pønkrocken på 1970-tallet, men med stilmessige røtter tilbake til 1960-tallet. Utøverne og tilhengerne av musikkstilen hadde ofte svarte og mørke klær med jakkemerker, naglebelter, ring i nesen og hanekam. I hovedsak var «punkere» eller «pønkere» kritiske til det etablerte samfunnet og brukte anarkistiske eller nihilistiske motiver som virkemidler for å provosere og påvirke folk.
Ordet rave stammer fra de ville festene som fant sted i London på 50-tallet. Videre ble ordet brukt for å beskrive ville fester generelt, og senere, på 80-tallet, ble det assosiert med den elektroniske musikken som vokste frem.
Rave ble som en subkultur som vokste ut ifra acid house og techno musikken og deres miljø. ”Raveparties” blir ofte linket med ecstasy og LSD bruk og design og musikk reflekterer dette.
Selve design stilen vokste ut fra amatør designere som lagde plakater til rave fester og den allerede eksisterende psykadelia kulturen.
Neon, krasse farger, store og kraftige skrifter (man kan lese uansett hvor ”ute” man er), sterke kontraster og ”fremtids” teknologi er kjennetegn.
Referanser til syretripping, høyteknologi, astrologi og romferd er ofte brukt som grafiske elementer og grafikk.
Smileyen ble adoptert av ravekulturen også, som en vink til ecstasy og generell dopbruk.
Photoshop har også hatt en stor påvirkning på rave stilen da det kom ut i 1990. Med Photoshop kom det helt nye måter å lage grafisk materiale som revolusjonerte design for alltid. Mye 3d grafikk og lignende ble brukt for å skape assosiasjoner til det elektroniske og futuristiske ved musikksjangeren.
Stilen ble ganske populær på 90-tallet og begynte å ta steget inn i magasiner, mote og reklame for å kunne appellere til ungdommen.
Hver stil skaper en motstil. Den kaotiske kompleksiteten som understreket den postmoderne eraen, og fortsatte gjennom til den digitale, møtte til slutt motstand i midten av nittitallet. En ny enkelhet oppstod – en reduksjon av lag på typografi og bilde til rudimentære former og beskjeder – som ikke var en reprise av den ortodokse Swiss International Style, men heller en mer leken fundamentalisme. Leksjonene av den postmoderne era var klar: Grafisk design skal ha personlighet og skal uttrykke mangfold.
Vanlig geometri og uhemmet typografi ble gjeninnført. Kompleksitet var aldri en passende løsning på alle design problemer, og heller ikke en komfortabel tilnærming for alle designere – store mengder tekstur overmannet ofte en idé. Enkelhet var tiltrekkende fordi den enestående økningen i informasjon, både på papir og på internett, tvang designere til å hjelpe mottakeren til å navigere en side, pakke eller skjerm på en effektiv måte.
Enkelhet er til minimalisme hva kompleksitet er til kaos – en komponent, ikke det hele.
Minimalisme og kaos er de fanatiske sidene av begge mynter. Å redusere grafisk design til sine minste deler samtidig som man beholder personlighet og formidler ideer – i tillegg til å tiltrekke seg publikums interesse – er en sann utfordring. Minimalisme fungerer best som et kontrapunkt til mer forseggjort design; da stjeler den radikale enkelheten scenen.